ANTOLOGI

• Visjonen
• Spillet
• Ytre Komposisjon
• Åpningsscenen
• De øvrige scener
• Bryllupsgjestene
• Talekoret
• Hvordan spille
• Balanse
• Mytisk kosmos
• Fire modus av spill
• Å spille opp mot andre
• Dødtid
• Sosiale festligheter
• Bachanalen
• Det mytologiske kosmos
• De olympiske guder
• Skogsgudene
• Bachanten
• Praktisk info
• Spillregler
• Oppsummering fra spillermøter
• Mat og drikke
• Beliggenhet
• Takkeliste
• Myter
• Tilblivelsen
• Eros og Psyche
• Minotauren
• Herakles, den store helten
• Argonautertoget

TILBLIVELSEN

VISJONEN

Bordet er dekket. Teltene er satt opp. De stod der allerede da de to kom. Hvordan de kom dit er uvesentlig. Ved tjernet står to skikkelser: Orpheus og Eurydike. Orpheus løfter lyren, klimprer noen toner og synger ... ut av skog og tjern, ut av himmel og kratt kommer gjestene på hans bud. En etter en, og fra hver sin kant av verden. Noen er gamle venner, andre møtes for første gang. Fra Olympen og fra skogene kommer de. Menneskene. Satyrene. Nymfene. Gudene. Og når de er samlet slutter Orpheus å synge. Bordet dekkes til bryllup. Festen kan begynne.

Denne antologien ble nok mer av et kompendium enn planlagt. Antologien ble født i løpet av en helg med intenst arbeid fra skjebnegruppas side. Seperate artikler signert de ulike bidragsytere er glemt, til det er tekstene våre altfor sammenrørte. Dette er bare naturlig - Moirais Vev har hele veien vært en kreativ prosess - en elv av inspirasjon som har rent ned i konseptets basseng, og også spillerene er blant kildene til denne elven.

Hvis man skulle oppsumere visjonen bak Moirais Vev i en setning ville den bli som følger : Moirais Vev er et Skjebnespill som gjennom erfaringer fra levende rollespill søker å gjenskape det greske urteateret. Skjebnespillet burde være velkjent for deg som leser dette - tanken om å skape et levende rollespill drevet framover av forhåndsinstruerte handlinger snarere enn personlige målsettinger. Dette fører til en langt mer teatralsk type levende rollespill - hvis vi hadde erstattet spillets dager med scener ("I scene 1 skal du ...") ville vi hatt en ny form for teater og ikke et levende rollespill. Og med Skjebnespillet så har kløften til det vanlige rollespillet - GMen og terningenes spill - blitt så stor at det er vanskelig å kalle dette for "levende rollespill". Men det er utvilsomt basert på erfaringer fra hva vi er vant til å kalle "levende rollespill", i langt større grad enn det er basert på teateret.

Urteateret var ikke en del av den opprinnelige visjonen, men noen gjorde oss oppmerksomme på at det vi arbeidet med var svært svært likt urteateret. Det at vi har lagt handlingene til en gresk-mytologisk verden gjør denne paralellen enda klarere. De Dionysiske riter spiller en viktig rolle som en del av Moirais Vev, men til syvende og sist er hele Vevet et eneste stort dionysisk rituale - en 4 dager lang Bacchanal av den typen hvor urteateret ble født.

Siden vi har rettet oss mot levende rollespillere bør vi kanskje klargjøre mer hva som er spesielt med Moirais Vev (i motsetning til det mest i øyenfallende):

Vevet er et spill hvor relativt små hendelser (i forhold til alminnelige fantasy-spill) antar kosmiske dimensjoner. Et dødsfall blir verdens undergang, ikke demonen Tarkons gjenoppstandelse. Og hvorfor ikke? Vi er i mytenes rike, vi spiller Arketypene av det menneskelige - mytene er de evige historier om natur og menneskehet. Vi trenger ikke å forstå eller forklare fortellingene vi spiller - alt vi trenger å gjøre er å la dem berøre oss.

Vevet er et mer planlagt spill, en komposisjon hvor halvpartene av notene er nedskrevet og den andre halvparten kan og må improviseres fram. Du vet hva din Skjebne er, ikke hvordan den kommer til å bli fullbyrdet. Du kan planlegge, men kun halvveis. Og du må være forberedt på å forkaste dine planer til fordel for nye og bedre improvisasjoner. Likevel kan du planlegge, når improvisasjonen ikke fungerer kan du falle tilbake på ideene du hadde før spillet.

Vevet er også omsluttet av langt mindre hemlighetskremmeri enn vanlig. Vi publiserer ikke detaljene i hver Skjebne, vi har fått tilbakemelding på at folk ønsker noen overraskelser, men de store linjene ble tegnet allerede i brev 1. Alle som kjenner Orpheus-myten vet hvordan spillet kommer til å utvikle seg, for vi begynte med den og skapte resten av skjebnene derfra. De store linjer står beskrevet i detalj på side 6 i denne antologien.

Skjebnen er essensen av "Moirais Vev", ikke bare som metode for dramatikk men også som det viktigste element av komposisjonen. Moirai styrer alt og står bak alt. Deres vev er våre liv. Når vi står foran et veikryss må vi fritt velge en vei, når vi stirrer tilbake ser vi at den veien vi valgte var det eneste vi kunne ha valgt. Hadde vi klart å velge en annen ville den ha ført til det samme sted som den vi valgte. Dette gjelder improviserte hendelser og spill like mye som det gleder de som er bestemt av de spilltekniske skjebnene. Klotho, Lachesis og Athropos. Under disse tre er vi kun treller.

Moirais Vev er Moirais Vev, ikke "den store dionysos-liven", "bryllupsliven" eller "gråteliven". Dionysos, Kjærligheten, Tragedien er alle elementer som er underordnet. Skjebnenes spill er overordnet.

Nok en gang må det understrekes hvor eksperimentelt dette er. Alt kan se profesjonelt og veloverveid ut, men vi har tatt svært mang skritt ut i luften. Mange av de ideologiske grunnsteinene Moirais Vev hviler på (Skjebnespill, bruk av mytologi, oppfordring til intenst rollespill, gresk setting etc. etc.) har aldri vært utprøvd i praksis.

Uansett utfall bør det ikke være tvil om at Moirais Vev er noe helt nytt innen både teater og levende rollespill. De fire dagene vi skal oppleve sammen kan bli avgjørende for om dette nye vil fortsette - om levende rollespillere vil få øynene opp for andre spillstiler, og ikke minst om det vil bli arrangert flere Skjebnespill.

Vi henger i den løse lufta, nå gjenstår det å se om vingene vil bære.

(Og hvis de ikke bærer - improviser fram noe annet som fungerer. Scenen er din.)

SPILLET

YTRE KOMPOSISJON

- Lachesis

Moirais Vev er historien om en bryllupsfest der ulike skikkelser møtes, brytes mot hverandre - for å elske og hate, seire eller dø. En rituell reise fram og tilbake mellom liv og død, fra glede og harmoni til sorg og fortvilelse, med en uviktig slutt, et skjebnebestemt punktum. Det er reisen fram mot slutten, handlingene og reaksjonene - med gode pauser til mat og hvile - som er historiens kjerne.

BRYLLUPET - TORSDAG

En festplass i skogens lysning ved tjernet. Introduksjoner, hilsninger og samling. Afrodite vier Orpheus og Eurydike, men festlighetene har bare såvidt begynnt. En lett feiring kommer igang. Sosial prat. Gjestene gjør seg kjent med hverandre og gir gaver (taler, dikt, ting) til parret. Eros er tilstede med sine piler.

Noen skulende blikk vil det nok være, men Skjebnemessig er det all grunn til at det skal herske en jevnt over god stemning denne kvelden.

DEN STORE FESTDAGEN - FREDAG

Rundt tjernet og i skogene omkring. Vi prøver å få en så sen start på dagen som mulig. Her skal det soves lenge, bades og døses som viktige punkt på programmet. Iløpet av dagen sosialiserer de ulike gjestene med hverandre. De ankomne gruppene løser seg opp og engasjerer nyvunne venner i ulike sosiale aktiviteter (se fest og dødtid). Dagen avsluttes med en fin middag. Festen denne kvelden ledes over i en Bacchanal, og Orpheus har sin siste bacchanal med sine Bacchantvenner.

I løpet av dagen bør flere ukvemsord ha blitt utvekslet. Noe fysisk rollespill og noen fysiske konfrontasjoner bør ha blitt utspilt.

SORGENS DAG - LØRDAG

Festplassen blir åsted for en begravelse. Etter sørgelige hendelser i morgentimene eller under nattens festligheter vil dette i utgangspunktet bli en trist dag med tunge avskjeder. I denne tunge stund vil krangling lett komme til overflaten. Enkelte vil nok her gripe sjansen til å utføre hevn eller andre dåder. Her skal virkelig det fysiske rollespillet få fullt utløp, handlinger og reaksjoner skal sprute og utføres med kroppen.

Et nytt bryllup vil bli en positiv avløsning av denne ellers så triste og konfliktfylte dagen. Alt går ikke slik det er planlagt, og innen kvelden er omme skal de fleste dødsfall være utspilt. I løpet av dagen vil vi sannsynligvis også se en villere Bacchanal.

STILLE FØR STORMEN, HADES - NATTEN MELLOM LØRDAG OG SØNDAG

Bacchanalen avløses av et stillhetens brudd. Hades åpner sine porter og de rollene som har dødd kommer inn på scenen igjen, mens de levende som ikke er i dødsriket ikler seg sine Hades-roller.

STORMEN OG SLUTTEN - SØNDAG

Avrunding og konfliktutløsning. De som har unsloppet Hades vender tilbake til verden og her blir de mottatt av de gjenlevende gjestene. De siste oppgjør blir avgjort.

OPPSUMMERING - SØNDAG UTOVER DAGEN

Vi rydder opp og transporterer all dritt og alt utstyr til byen. På kvelden samles vi på et koselig sted og tar en grundig oppsummering - og kanskje vi orker nok en fest?

ÅPNINGSSCENEN

Dypt inne i de Trakiske skoger skal bryllupet stå. Ved tjernets bredd sitter Orpheus og hans elskede Eurydike. Nattens mørke fylles av lyrens spede toner iblandt myk sang. Mellom trærne skimtes et flakkende lys. En liten gruppe mennesker kommer vandrende for å delta på festen. Fra en annen kant kommer to skikkelser til. Sky skapninger titter frem mellom trærne. Ingen sier et ord. Alle lytter til den vakre sangen. Sakte kommer flere til. En nymfe dukker opp ved tjernets bredd. Skogens vesener lister seg frsiktig frem fra trærne og blander seg med menneskene. Så taler en av gjestene. Hun går frem for brudeparret, forteller hvem hun er og presenterer sin gave. En etter en trer gjestene inn i lyset fra faklene og presenterer seg og sin gave. Så stemmer flere med på sangen, og selskapet trekker ut på lysningen mellom trærne, der et bord står ferdig dekket. Festen kan starte.

HADES

Et av hovedtemaene på Moirais Vev er Døden. Når mennesker dør bringer Hermes sjelen til Hades, underverdenen. Til håpløshetens rike der skyggene rår. I løpet av spillet vil vi bevege oss ned i Hades. Dette vil skje lørdag kveld. Enkelte roller dør, andre følger med på den farefulle ferden ned i Dødens rike. Resten av spillere vil på dette tidspunkt bli tatt ut av sine vanlige roller for å spille skikkelsene som bor i Hades. Stort sett er dette døde sjeler, men i tillegg kommer en furie, vokteren Karon og Hades selv. I Hades er det viktigste å bygge opp en stemning av håpløshet og død.

Reisen til Hades starter under en fest nattestid. Hermes tar fatt på turen, og de som våger følger etter. Resten av rollene blir på stedet og venter i spenning på at følget skal komme tilbake. Reisen går gjennom skog og myr. Lang er vandringen til skyggene. Under ferden trollbindes de alle av den vakre sangen til Orpheus.

Mens Hermes fører sitt følge til Hades skifter de som står igjen til sine nye skikkelser. De legger seg ned på bakken, får bind for øynene og kjøres inn i sine nye roller mens de føres mot Hades. Der vil de få god tid til å komme i stemning før Hermes følge kommer med sin kontrast.

Hades trone ligger på en liten øy midt i en forblåst myr. De døde holder seg stort sett i nærheten av Hades, men kan også bevege seg utover den ensomme myra. Rundt omkring ligger brente stokker, råtne trær, knokler, aske, tøystrimler henger slapt og vått fra trærne. Tåken driver. Like ved Hades trone ligger Porten. Alle som skal til Hades venter her på at Karon skal slipe dem inn. De levende holder seg samlet på dette skrekkelige stedet. I hendene bærer de fakler, og de er svøpt i hvite kapper for på den måten å lyse opp som flammer i natten.

Når Orpheus er klar til å dra tilbake legger han i vei igjen. Ingen andre levende følger ham da. Dette er en ferd han må gjøre alene. Mens han går skifter scenen. Igjen befinner vi oss i de Trakiske skoger. Bryllupsgjestene har ventet hele natten på Orpheus gjennkomst. Nå kommer han vandrende tilbake fra døden. Til livet. Uten å snu seg. Bak ham skimtes en død sjel. Eurydike!

VIKTIG Å MERKE SEG I FORBINDELSE MED HADES:

1. Hades er både navnet på en gud og et sted. 2. Alle skal forholde seg rolig. Dette gjelder særlig de levende. Kun lavmælt mumling. 3. Døde sjeler har mistet alt. Inkludert klærne. Det er intet erotisk med dødsrikets nakenhet - kun barhet og tomhet. Man har så få klær man føler for. Kroppen smøres inn med aske. 4. Levende og døde kan ikke berøre hverandre, men de kan prøve. 5. Dødsriket ligger i myra. Vi går dit midt på natten. Alle er barbeinte. Vær klar over at det vil bli kaldt. 6. Ikke gå bort til Dødsriket før spillet beveger seg ned dit. 7. Når dødsriket begynner og man skifter/kler av seg/smører seg inn med aske, forventes det at alle er tause. Unngå stemningsbrudd før dødsriket. Betrakt skiftingen som et overgangsrite.

DE ØVRIGE SCENER

Tjernet og festplassen er scenens sentrum. Rundt dette vil den viktigeste handlingen foregå. Skogkanten kan også brukes som spillplass. Til bacchanalen vil en stor myr som strekker seg innover fra tjernet bli benyttet. Bacchanalens innledende seremoni starter på en av øyene i myra og ettersom det tar av kan folk trekke nedover mot festplassen eller løpe barbeint omkring over myrene. En av de større øyene i myra vil også bli åsted for dødsriket.

BRYLLUPSGJESTENE

ORPHEUS

- Sangeren (Øystein Bech) Man har hørt hans røst fra den ene enden av Trakia til den andre, for han har vandret langt og lenger enn langt med sin lyre. Han har vandret blant konger og blant gjetere, blant helter og blant guder - og overalt har han spilt og sunget. En musikk skjønnere enn vindens pust mellom trærne, en sang vakrere enn ordene som hviskes i den elskedes øre.

Det fortelles at han for en tid var blant Bacchanten, og at han elsket og sang for og med Menadene til Dionysos ære. Men under en Bacchanal fikk han øye på en dryade som stirret på ham fra skogkanten. Hele tiden, og kun på ham, med øyne som var Skogen og Trærne og Sommeren, og slik ble den ville Orpheus til den elskende Orpheus.

EURYDIKE

- Dryaden (Tone Myklebust) Som Orpheus var Eurydike en gang vill og hemningsløs, et tre som danset, en rot som rev opp jorden rundt seg. Og som ham fortapte hun seg i Sangen og Skjønnheten de fant hos hverandre. Hun sier mye om lite og lite om de store ting. For treets årganger er hennes stamme, hun kjenner skogens hemmeligheter og fuglenes visdom. Hennes øyne har kraften til å trollbinde den mann hun måtte ønske, men den eneste hun nå stirrer på er Orpheus. Et blikk som er kjærlighet og lidenskap, og sorg ... Mange har hørt henne hviske til seg selv. "hva som må skje vil skje ... "

ARISTAIOS

- Birøkteren (Atle Steen Hansen) Vill og oppfarende - Aristaios' blod er Dionysos' vin. Han handler før han tenker og tenker uten å handle. Hans bier er hans elskede, men den kjærlighet han nærer til Menadene er høyere. Det sies at han og Orpheus vandret sammen en tid, men ikke lenge etter at Orpheus møtte Eurydike skiltes deres veier.

Han er sønn av en gud, men hvilken nevnes sjelden. Sikkert er det at Zevs har erklært ham en halvgud, og velkommen i Olympens akropolis. Sikkert er det også at Zevs erklærte dette motvillig - men hvorfor vet man ikke. Det er hans historie, og hans til å fortelle. Hvis han vil. Hvis han gidder.

OLYMPIAKLES

- Helten (Bjørn Sem) Navnet hans betyr "Olympens Stolthet". Han er den gjeveste av menn. Han har reist langt, og vunnet over mange farer. Det sies at han vandret med Orpheus, Aristaios og Jason på argonautenes ferd etter det gyldne skinn, og at han utpekte seg som en stor og kløktig kriger. Han lukter av svette, blod, ære og testosteron. Mange kvinner har falt for hans overmenneskelige skjønnhet, men hittil har han ikke tatt noen av dem som kone. Kanskje er det fordi Olympiakles, i egne øyne, savner en likeverdig?

CALLIOPE

- Musen (Inga Bruskeland) Som poesien og inspirasjonen er Calliope tidvis stille og hviskende - tidvis oppfarende og dramatisk. Det fortelles at en gang hun badet ved et tjern kom en vandringsmann forbi og forelsket seg i den vakre, hviskende ånden som viste seg for ham. De elsket i mange døgn, og av deres korte ekteskap fødte han et langt dikt. Dets første ord var "Syng, min muse ..". Diktet het Illiaden.

Noen ganger sier Calliope sanne ting om fremtiden. Hun trenger ikke mene det hun sier, eller ha tenkt på å si det på forhånd, eller like det. Det hun sier er likevel sant.

Hun er en selvskreven gjest ved sin sønns bryllup, og står både ham og Eurydike nær. Flere ganger har Orpheus stilt spørsmålet, men aldri har hun besvart det. Hun har blitt full av tungsinn - for hun kan aldri la sin sønn vite hvem hans far er. Noen sier det er kong Iagras, andre sier Apollon selv. Men til begge disse forslagene rister Calliope på hodet, snur seg og stirrer på skogen og vannene mens hun tenker.

HERMES

- Budbringeren (Asbjørn Rydland) Hermes er sønn av Zevs, mang en god historie fortelles om ham, historier som gjør både guder og mennesker til latter. For Hermes er en lattermild gud som gjerne morer seg med å lure og bedra andre. Hermes er gudenes budbringer, men også han som bringer de dødes sjeler ned til dødsriket. Hermes er ikke den som lar en god fest gå fra seg, han lar beina vise vei og nå har de båret ham til et Trakisk bryllup. En annen ting er at selveste brudgommen har Hermes å takke for lyren sin, det var nemlig Hermes som lagde den første lyren som han gav til Apollon som ble gitt videre til Orpheus.

PANIKOI

- Satyren (Robert Berge) Et sted i skogen høres en lystig nesten brekende latter, deretter hovklamp. Kvinneskrik, noen som løper på bare føtter. Like etterpå kommer Panikoi travende på sine geiteføtter, i hendene holder han klærne til en nymfe, like bak seg kan han høre veninene hennes komme. Han smiler lurt mens han gnir seg på hornene sine, han erter dem litt til, løper fra dem på geitehovene sine før han lar klærne ligge igjen og fortsetter innover i skogene, uten mål.

En gang møter han på en Orpheus som synger så underlig vakkert, et bryllup? Fest, morro, har ikke denne mannen vært med i bacchanten en gang? Det blir nok et skikkelig bryllup, og kvinnen, en dryade, kanskje hun tar med veninnene sine. Panikoi gnir seg fornøyd i skjegget og legger i vei, det er vel best å være tidsnok ute for en gangs skyld.

ANTIOPE

-En menade (Kristin Hammerås) Når Dionysos bestemmer seg for å vandre på jorden som menneske er Antiope en av dem som går i spissen i hans følge. Datter av Odysssevs og Hekate, mørkets gudinne. Skremmende men samtidig farlig tiltrekkende og forførerisk. Antiope fungerer for tiden som leder for Baccanten, og hun er dionysos forkjemper fremfor noen. Går for å være en av de villeste menadene.

LUNUS

-En jeger (Lars Wingård) Ensom i de trakiske skoger vandrer han. Lunus. Hans mor er en menade i Dionysos tjeneste. Hans far... vel... når moren din er menade er det ikke godt å vite, er det vel? Som resultat av en vill bacchanal er han ikke av de roligste. Den eneste som har taket på ham er Antiope. Hun har taket på de fleste. Ellers liker han turer i skog og mark, og tar seg gjerne et glass i godt lag. Det hviskes om at han snart skal innvies i bacchanten.

SILENUS

- Den vise drukkenbolt (Eirik Fatland) Fra barn og fulle satyrer skal du høre sannheten. Det sies at det var satyren Silenus som lærte Dionysos å kjenne vinens hemmeligheter. Men det ble Dionysos som ga vinen til mennesket - Silenus var nok langt for fordrukken til å legge ut på de store reiser som Dionysos foretok. Han kan framsi orakler og dele av sin visdom. Og han liker det ikke. Han er lystig, som satyrer flest. Han finner på mye ugagn, som satyrer flest. Han er kåt, som satyrer flest. Han drikker, som bare Silenus kan. Han pleier å bruke vinskinnet som en pute. Han tar gjerne et glass i lystig lag.

IAGROS

-Kongen av Trakia (Bjarte Heigre) Iagros er konge av Trakia, og han VET det. Han begynner så smått å trekke på årene, og som eldre flest er han nokså konservativ. Han er glad i en fest, og han kan kunsten å drikke, men den lille, strenge rynken forlater skjeldent kong Iagros panne. Kongen har stor tro på seg selv og sine evner. Mange mennesker styres helt av sin egen skjebne. Mange mennesker godtar Moirais styre. Men ikke han. Ikke Iagros. Han følger sin egen vei.

OINONE

-Dronning av Trakia (Anita Myhre Andersen) Ved kongens side sitter en av Trakias vakreste kvinner. I sin ungdom ble hun forført av Iagros sjarm. Det har hun vært siden. Hele høsten og vinteren holder hun seg trofast ved sin strenge manns side, men når våren kommer tar hun til igjen med dyrkingen av guden hun tilber. Dionysos. Vinens gud. Frihetens gud.

ARGEIA

-Prinsesse av Trakia (Hanne Grasmo) Lurer du på hvor Argeia er? Kanskje du skulle se i blomsterenga? Ofte sitter hun og lager kranser i fine farger sammen med veninnen sin - eller hun sitter og hører på at de gamle forteller historier om guder, helter, sjalusi og mord. Egentlig er Argeia en av de mest naive pikene i riket. Hun er akkurat i overgangen barn-voksen, og ganske pubertetspreget.

TELLAMON

- Gjeter (Trond Wingård Larsen) Tellamon holder til i skogen ved tjernet. Han arbeider med å passe på sauene til kong Iagros. Det er ikke så mange som kjenner ham, men sant er det at han er en av de mest veltalende og sleipeste menn i verden. Noen sier at han er sønn av tjernets nymfe, men selv mener han at han er et menneske.

PERSEFONE

-Dødsrikets dronning og Demeters datter (Irene Tanche)

- Shelley

Streng og vis på sin trone i Hades, men glad og vilter når hun hver vår gjenforenes med sin elskede mor. Hun nyter sin frihet om sommeren og gir bort smil og latter som kostelige gaver. Hun sprer glede rundt seg der hun kommer som et friskt pust om våren.

DEMETER

- Jordens fruktbarhet. Persefones mor. (Elin Bardal)

- Moore

Vakker og selvsikker, men en følsom sjel. Hennes glede får kornet til å spire, hennes sorg gir skogen åpne sår. Naturen er et bilde på hennes sinnsstemning. Gleden over gjenforeningen med Persefone får naturen til å spire og likeså visner alt og dør om høsten når hun sørger over at hennes elskede datter må tilbake til dødsriket.

NELEIDA

-Tjernets nymfe Kanskje ikke det dypeste tjernet i skogen, men likefullt en av Eurydikes beste venninner. Det var ved hennes tjern at Orpheus og Eurydike møtte hverandre for første gang. Hun er ikke gift selvom hun er eldre enn Eurydike - Montro hva ensomme tjern drømmer om en deilig midtsommernatt? Hun har et nært forhold til gjeteren Tellamon, men ikke slik som du tror. Hennes rike er vannet, den lett disige mystikk, en vokter av små hemmeligheter. En sikker, men eiendommelig holdning - Hun fostrer vannliljene - Kanskje vil det bli noe stort av henne en dag også ? Det er lov å håpe...

NOLEIA

- Stormnymfen fra havet (Tone Myklebost) Noleia har ridd med Poseidon, ledet delfiner og fått skip til å gå på grunn. Kanskje har hun noe uoppgjort med de hjemkomne sjøfarerne i Argos, kan hun komme til å tråkke på nordavindens domene? Noleia elsker, vilt og brusende. En barndomsvenninne som husker Eurydike slik hun var, men uten å ha truffet henne på lenge. Endelig skal de se hverandre igjen...

AFRODITE

- Kjærligheten og skjønnhetens gudinne (Tone Stenstad) Datter av Zeus. Vokteren av kjærligheten. Verdens vakreste. Skjønnheten selv. Eier av det berømte skjønnhetsbeltet. Eros mor. Nymfenes forbilde og mennenes drømmer. Hun kan opptre svært surmulende, blir lett misunnelig og egenrådig. Spesielt hvis hun ikke selv er midtpunktet. En selvskreven venninne av den blyge Eurydike og det stille tjernet Noleia. Det går aldri lang tid mellom hennes mange hetskampanjer - hva blir det neste? Finnes kjærlighet ved første blikk også uten Eros tilstede?

EROS

-Afrodites sønn (Jaran Gjerland Stenstad) Et bryllupp er alltid forbundet med kjærlighet. I slike stunder hender det ofte at Eros dukker opp med pilene sine. Han er et barn, og alle han treffer med pilene sine blir straks hodestups forelsket. Eros skyter ut noen piler litt på måfå før han reiser videre. Neste gang kan det være deg han treffer. Gullpilene gir lykkelig kjærlighet, mens blypilene gjør deg ulykkelig.

MIKLIA

-Prinsessens venninne (Marte Gjerland Stenstad) Trakias prinsesse har ikke kommet alene. Hennes terne Miklia er som alltid med. Det er nok mange trakiske unggutter som i hemmelighet lurer på hva de to tisker og visker om...

JASON

- Eventyreren (Martin Bull-Gundersen) Han var Argonautenes leder og reiste langt sammen med blant andre Aristaios og Olympiakles. Han er en konge, men ankommer uten sin dronning Medea - kanhende fordi hun, foruten å elske Jason, er en av verdens mest beryktede hekser. Det sies at Herakles, en enda gjevere helt enn Jason, var med på Argonautenes ferd til å begynne med. Og det sies at da et døgn gikk uten at Herakles vendte tilbake fra en øy de hadde landet ved, heiste Jason seil og fôr videre. Det sies ikke hvorfor. Han har mange historier å fortelle. Bare spør ham.

ERGINUS

- Den tilsteværende (Andreas Kolle) Han var der, da Argonautene bragte det Gyldne Skinn tilbake. Han var der, ved Herakles side, da de tolv stordåder ble utført. Han var der, skal man tro hans beretninger, da verden ble skapt og Kronos ledet krigen mot Uranos og siden, da Titanene ble kastet ned i mørket av Tartharos. Han var der. Men ingen har hørt om ham, bortsett fra de som har hørt på ham. Han er et menneske.

BOREAS

- Nordavinden (Erlend Eidsem) Bror av sønnavinden og vestavinden. Ble kjent med Eurydike ved å røske i hennes grener. En trommende, virvlende skikkelse. Har han kanskje en unskyldning å komme med ? Mye interessant har han sett på sine reiser. Det sies at han en gang feide over 12 vakre merrer og fikk 12 staute hestesønner som kan trave like bra til vanns og til lands og i lufta med. Boreas er en venn av Apollon, men uten de helt store profetiske evnene. Nordavinden er høytidelig og elsker deklamasjoner og taler.

ARTEMIS

- Den gudommelige jomfru (Karen Winter) Søster av Apollon, alle nymfers storesøster. Hun er alle barns beskytter. Hun elsker å jage, er buens mester. Hun bærer en sorg om sin mor, derfor skyr hun alle menn, tilbaketrukket i sine skoger. Nåde den som ser henne bade !

TALEKORET

Teateret startet, som du sikkert vet, som store fester til Dionysos ære. Det fantes ingen skuespillere, men et stort talekor fortalte om alt som hendte. Så en dag kom Dionysos-presten Thesbes på ideen om å la en solist tre ut av koret og ha dialog med de andre. Han har senere blitt kalt den første skuespiller. Siden gikk utviklingen raskt mot det teateret vi kjenner. Talekoret dukker likevel opp i de fleste greske skuespill. Koret vil derfor dukke opp ved flere anledninger også under Moirais Vev og komme med filosofiske betraktninger rundt skjebnene og spørsmål dere kan tenke på. Koret består av skjebnevevere som for et øyeblikk har gått ut av sine roller. Det er lett å kjenne igjen koret, som står pent oppstilt på rekke og taler i kor. Når koret taler skal du tie og lytte som den publikummeren du er. Som oftest har vi da en dramatisk skjebne på gang. Dersom koret stiller deg et spørsmål skal du svare dem, ettersom du da er hovedpersonen.

Koret skal ikke snakkes om i spill. Det er en del av den skjulte dramaturgi - noe som spilles for et fiktivt publikum og ikke for rollepersonene. Men informasjon som kommer fram under talekor vet du.

HVORDAN SPILLE

BALANSE

Det er vanskelig å balansere mellom å skape drama og å overdramatisere, og det er tilsvarende vanskelig å balansere mellom offlive-hensyn til spillets helhet og historieutvikling og en total innlevelse i rollen. Her er noen råd:

1. La rollens personlighet vise sine ekstreme sider gjennom hendelser og handlinger, ikke hele tiden. Spiller du en arrogant rolle er det ikke om å gjøre å spotte alle og opphøye seg selv til enhver tid. Arrogansen kan først synes når utfordringer oppstår, når du (altfor) selvsikkert spotter det som utfordrer deg. Det er lett å falle inn i ekstreme mønster og spille ekstreme roller, det er imidlertid sjelden ekstremrollene fører til et mer enn middelmådig spill. 2. Intenst spill er både å erklære sin sorg i en flammende tale ved begravelsen og å gråte stille på skulderen til en venn. Det "store spill" og det "lille spill" utfyller hverandre. 3. Når de store hendelser inntreffer : Vær rollen. Du kan tenke offlive etterpå. 4. Snakk. Syng. Spill. Bruk kroppen. Bruk stemmen. Du drar ikke på Moirais Vev for å titte på trærne og grille pølser, det kan du gjøre senere. 5. Rollepersonen din kommer til å gjennomgå en utvikling mens Skjebnevevet skrider fram. Snakk om den, og spill på hva hendelsene fører til.

Ingen roller skal være en-dimensjonale. Du trenger ikke å stå på den samme tematiske side i enhver konflikt. Alle skikkelser bærer elementer av alle fire modi i seg. De fleste skjebnene vil innebære en personlig utvikling. Det kan være naturlig for rollen din å skifte side ettersom din skjebne skrider frem og personlighetstrekk forsterkes eller bekjempes. Vi ønsker at alle tar innover seg fortellingens gang og benytter anledninger som dukker opp til å "velge" nye veier for seg selv. (Enten det er som en rollebesatt deltaker, eller en observerende, reagerende rollespiller). Siden alle kjenner til skjebnen på forhånd vil vi at dere bruker aksene til å planlegge hvilken utvikling rollene deres kan ta. Man sikrer seg en størst mulig utvikling, ved å starte ut med personlighetstrekk som er så langt unna (som det føles naturlig å være) fra de dominerende personlighetstrekk man ender opp med.

Dette er klassisk dramaturgi, i beste Aristotelisk stil. Legg deg på minne at dette fortsatt er basert på levende rollespill. Improvisasjon på hendelser som oppstår kan være viktigere enn de planer vi legger på forhånd. Men de planer vi legger på forhånd skal også gjøre det lettere å improvisere, så lenge vi husker på å behandle dem som gode ideer og ikke fasitsvar.

MYTISK KOSMOS

Enhver myte har en selvstendig tidsforståelse. Først fødes titanene. Så fødes gudene. Men mytene er ikke plassert i tid i forhold til hverandre. Trojanerkrigen kan utkjempes etter hendelsene i Moirais Vev, eller den kan allerede være utkjempet. Glem alt du har lært i historietimene.

Vi er i de dype trakiske skoger. Greske myter har faktisk et geografisk begrep : Trakia er for eksempel ikke samme type sted som Peleponnes. Men begrepet er svært vagt, knyttet til sted og ikke til avstand. Et sted kan både ligge langt borte eller være svært nært avhengig av hva myten krever. Du kan besøke Peleponnes og komme tilbake på to timer, eller du kan bruke månedsvis på den farefulle ferden. Olympen kan besøkes av mennesker når myten krever det, og den være ubestigelig når myten trenger det. Trakia er ikke Hellas, men et mystisk sted - i de greske myter er dette på mange måter landet østenfor sol og vestenfor måne, et land "langt, langt borte...". At Trakia også har en geografisk og historisk plassering er irrelevant for myten.

Vi møter rollene som kjente skikkelser i en fortelling : personlighet og ikke status er det viktige. Hermes er Hermes, du kneler ikke for ham i respekt for hans guddommelighet selv om du kun er en simpel gjeter. Men du kjenner guden Hermes og vet han er (blant mye annet) en sleip og fandenivoldsk bråkmaker. Denne kunnskapen kan du bruke både når du snakker til og om ham. Tilsvarende har ikke kongen noen tjenere eller arme. Kongen er Mannen og Faren i en familie. Dronningen er Kvinnen og Moren. De er mennesker. De gir ikke ordre i mytenes verden, ei heller blir de vartet opp av tjenere.

FIRE MODUS AV SPILL

I mytene vi bruker som grunnlag for Skjebnene har vi funnet fire ulike stemninger, fire ulike måter for reaksjoner og former for hendelse. Disse bruker vi (eksperimentellt) som veiledning for rollespillet under Moirais Vev. Hvis denne modellen ikke fungerer, så forkast den. Hvis den fungerer vil den kunne være en rettesnor for rollespill. Klarer du å definere hvilket av de fire modi en situasjon er vil du også vite hvordan å forholde deg til den. De fire modi er basert på to par av motsetninger : Apollon og Dionysos, Eros og Thanatos.

Apollon : Alt som er stort, sivilisert, intelektuellt og høyverdig. De store ords skuespill. Possørens spill. Dionysos : Apollons motsetning. Alt som er villt, naturlig, primitivt og instinktivt. Den ville handlings skuespill. Skuespillet uten ord. Eros : Kjærlighet, elskov, erotikk, vennskap. Alt som binder mennesker til hverandre. Thanatos : Død, vold, sykdom, krig og hat. Alt som skiller mennesker fra hverandre. Eros' motsetning.

Kombinerer man hver motsetning med de to elementene av det andre parret får man de fire modi av spill: Apollonisk thanatisk og Apollonisk erotisk, Dionysisk thanatisk og dionysisk erotisk.

Apollon Thanatos : Sorgens spill. Den tragiske (og også ofte heltmodige død). En tid for sørgetaler og kvad. En tid for gråt og klagesang. Apollon Eros : Kjærlighetens spill. To mennesker er bundet sammen i glede. De trenger ikke berøre hverandre. De trenger ikke ha møtt hverandre. De er bundet sammen av kjærlighetens skjønnhet. En tid for glede og sang, for poesi og hymner. En tid for kjærlighetsdikt og beundring. En tid for foreldres stolte deklamasjon av kjærlighet til sitt barn. Dionysos Thanatos : Voldens handling. Ureflektert og ubergrunnet skade. Smerte som også inneholder ekstase. En tid for brøl og raseri, en tid for hensynsløshet. Dionysos Eros : Elskovens handling. Fysisk kjærlighet, fra parret som elsker i marken til den ville orgien. Mor og datter som omfavner hverandre i glede, rus og varme. Hvorfor tenke når du kan nyte? Hvorfor bekymre seg når du kan handle? En tid for å glemme hemninger. En tid for å spille erotisk. En tid for å drikke vin og flørte.

I et skuespill og en myte skapes framdriften av brudd i den gjeldende stemning. Du kan reagere ut fra en gjeldende stemning, men du kan også gjennomføre et veloverveid brudd. Spillets komposisjon krever flere brudd, i takt og rytme med spillets handlinger. Eksempel på rytmiske brudd og veksling : Under den sørgelige (apollonsk-thanatiske) begravelsen erklæres en bacchanal (dionysisk-erotisk) som fører til at de sørgende blir rasende (dionysisk-thanatisk) på bacchanten.

Brudd må brukes, men de må brukes varsomt. Det ideelle stedet for et brudd er når et modus er i ferd med å ta slutt, men fortsatt vedvarer - sånn ca. etter ¾ av den tiden moduset ville ha vart uten brudd. Hvis bacchanten erklærer sin bacchanal i begynnelsen av begravelsen vil alle gå glipp av svært mye Apollonsk Thanatisk-spill. Bacchanalen bør erklæres når sørgetalene er over, og en god del tårer er spillt (og folks tårekjertler er i ferd med å ta slutt). Mye kommer til å skje på Moirais Vev - gråt når du kan, for spillet kan oppfordre deg til å le senere.

Om ikke dette virker kan du i det minste se på disse modi og symboler som veiledere for hva spillet kommer til å handle om. Vi har også spurt de aller fleste om hvilke modi de ønsker å spille i og hvilke de ikke ønsker å spille i. Deretter har vi kunnet legge opp Skjebnen og rollen så ønskene blir tatt til følge.

Temaene gjenspeiler seg i Skjebnevevens konflikter. De stridende havner på hver sin side av de tematiske aksene. Bacchanten med sin Dionysiske side står i konflikt med Kongen og Orpheus på den Appoloniske. Demeter og Orpheus med sine to sider av Eros brytes mot Hades og de som handler i hans ærend på den Thanatiske. I tillegg eksisterer en tredje dimensjon av konflikter mellom guder og menneskene som utfordrer dem. Hybris har også sin plass i Moirais Vev.

Å SPILLE OPP MOT ANDRE

En rolle blir like mye definert av andres spill mot deg som av ditt eget spill. På middelalderspill har man ofte opplevd at det er svært vanskelig å spille leder hvis ingen respekterer deg eller lytter til hva du har å si. Da slutter rollen å være en leder, og blir en arrogant tulling i stedet. Hvis du skal spille sleip og slu på Moirais Vev hjelper det lite hvis ikke andre bygger opp om det. Dette kan de gjøre ved å kalle deg sleip og slu og i første omgang tvile på alt du sier, for deretter i andre omgang være naive og lettlurte. Slik må også du tenke i forhold til andre roller. Kjenn de andre rollene slik de er ment å være (ikke slik de blir spilt når liven begynner) - og spill opp mot det.

Noen ting skal, av hensyn til Skjebnene og spillet, spilles på:

DØDTID

Skjebnevevet er ikke synlig hele tiden. Det vil komme tidspunkt, også på Moirais Vev, hvor hverken arrangører eller spillere har organisert noen som helst aktivitet. Hvis man ikke har slik "dødtid" så mister de store hendelsene sin mening. De må kontrasteres med noe.

Så hva gjør man når dødtiden inntreffer? Spørsmålet er enda vanskeligere å besvare på Moirais Vev enn til vanlig - Olympiske guder snakker ikke om været.. Her er noen forslag:

SOSIALE FESTLIGHETER

Prøv å ungå det vanlige laiv-problemet av at dag er dødtid, de dramatiske topper kommer først på kvelden. Hele dette spillet er en bryllupsfest som skal vare tre dager til ende. Det kommer ingen ytre topper. Tenk det hele som en festlig landtur, og husk dine følelser for andre roller. Dramatikken ligger i den indre komposisjonen i rolle og skjebne Gjør de aktivitetene som faller naturlig for rollen. Dra igang ting som rollen kan utnytte. Kort sagt, sett himmel og jord i bevegelse for å unngå eller for å frambringe din skjebne, alt etter rollens mål og evne.

EKSEMPLER

Forelsket kan du dra igang dans for å komme i kontakt med din kjære, som sjalu kan du overvinne din motstander i sport, er du hevngjerrig kan du samle folk for å utrope et niddikt til en du ikke liker. Bacchanten kan prøve å overtale Orpheus til å fortsette sin aktivitet iblant dem. Argonautene kan prise sin venns bedrifter eller sammenligne enkelte gjester med noen av uhyrene de traff på reisen til Colchis. Utflukter kan bestå av alt vi har tilgang på : bading, musikk, dikt, dans, øving og oppføring av en myte som skuespill, promenader, sport, sosiale veddemål/utfordringer, taler, beretninger, spising og drikking

BACCHANALEN

På Moirais Vev vil Dionysos bli hedret gjennom hele festen, ved den vin som blir drukket og de skåler som blir hevet. Dyrkingen av Dionysos deles inn i to på Moirais Vev. Hedring av Dionysos ved en sermoniell fest (her kalt et Dionysie) og påkallelse av Dionysos ved en Bacchanal. Under bryllupsfesten er det naturlig å hedre Dionysos, vinens skjenker, i ny og ne. Er det fest så leder bacchanten an i leker, meditasjon og improviserte tablåer. Vi tenker oss at folk sitter eller står i en sirkel, mens de sender bølger av bevegelser og ord imellom seg. Følg med på den ordførende bacchantinne og følg de bevegelser og ord som resten av bacchanten gjentar etter henne.

Når Bacchanten ved enkelte anledninger bestemmer seg for å lede Dionysie over i en påkallelse av Dionysos iform av en bacchanal vil alle bli tatt med på den ufarlige, men erotiske første delen av ritualet. Det krever at deltakerne lar seg sminke eller bære den maske de blir tildelt ved sermoniens begynnelse. Meditasjonen ledes videre inn i gjentagende bevegelser og erotiske stemninger. Dette skulle de fleste av festdeltakerne kunne sette pris på. Etterhvert blir påkallelsen av Dionysos sterkere, vin blir fortært som hans blod.

Når Bacchantinnene begynner å ri på sine staver er det et signal om at vi er inne i den sterkere delen av ritualet. Den siste advarsel vil bli gitt, når en av mennene i tablået blir revet av klærne. Da er bacchantinnene besatt og øvrige deltakere bør rømme. De kvinnene som ønsker å delta følger bacchantinnene. De menn som vil bli jaget av bacchantinnene rømmer ut på myra, mens de som har fått nok trekker seg helt ut av myra. Glem ikke våre brems og kutt regler.

DET MYTOLOGISKE KOSMOS

Du vil møte mange ulike skikkelser på Moirais Vev. Grovt kan disse inndeles i tre grupper : Guder, skogsvesen (nymfer, dryader, satyrer, naiader) og mennesker - men stirrer man nærmere på dem vil man se at disse grensene blir diffuse. Aristaios - gud for birøkt, oliventrær og mye annet bor i skogen og ikke på Olympen, hans venner er både skogsvesen og mennesker - hans status er "halvgud". Hvilken av gruppene faller han i? Calliope er en Muse - og musene kalles enten guder eller nymfer. De er begge, og ingen. Hvor skal vi plassere henne - og hva da med hennes sønn Orpheus?

Til syvende og sist er alle rollene skikkelser. Å gruppere dem er kun å gi dem karraktertrekk (satyr=vill, lever i skogen, geiteføtter) som definerer skikkelsen. Vennskap og historieutvikling går på tvers av disse ytre grenser. Man kan kanskje tegne opp skarpe skiller i Advanced Dungeons & Dragons, men dette er Moirais Vev...

Noen forskjeller eksisterer det like fullt på de ulike mytologiske skikkelsene, ikke nødvendigvis i oppførsel men snarere i måten de deltar i Skjebnespillet. Disse er som følger:

Gudene er hevet over lover om innavl og incest. Søsken giftes med søsken. Sønn får barn med sin mor etc. Gudene kan ikke bli for stormannsgale eller arrogante. Hybris (stolthetens synd) er for et menneske å sette seg i gudenes plass. Guder kan derfor ikke begå denne synden. Menneskene i mytene er underlagt de samme lover og tabu som gjelder i samfunnet mytene stammer fra. Incest, innavl og hybris medfører alle sin skjebnebestemte straff. Hybris straffer seg alltid - de mennesker som begår denne synden ender med døden (og ofte verre hendelser...) som sin skjebne. Kongefamilien som dukker opp er de mytiske mennesker - Menneskets familie som Arketyper. Menneskene dyrker gudene, også i det mytiske kosmos, men i mytene kan de ofte ha nære og personlige forhold til sine guder. Hybris er det motsatte av dette forholdet : Hybris er å slutte å tilbe sine guder, og også å slutte å ha personlige forhold med dem. Hybris er å erklære seg selv for likeverdig, eller høyere, enn gudene. Heltene gjør storverk som guder. Noen av dem kan kalles halvguder, mens andre bare er overmennesker. På en eller annen måte har de krefter eller elementer i sin personlighet som gjør dem til noe mer enn et menneske, enten det er i positiv eller negativ forstand. De er fortsatt, uansett halvgudestatus, underlagt de samme skjebnemessige lover som menneskene. Skogsvesenene er mennesket gjort irrasjonelt. De er ensporede og tilfeldige. De kan være både svært sky og svært brautende.

DE OLYMPISKE GUDER

Olympen er gudenes hjem. Om dette er tinden av fjellet Olympos eller selve himmelen varierer med hvem du spør. Olympen er på mange måter begge steder. Her lever, spiser, drikker, synger, danser, knuller og krangler de forskjellige gudene. Her er noen av de viktigste:

ZEVS & HERA, DEN HIMMELSKE KONGE OG DRONNING.

Da Zevs hadde styrtet sin far Kronos, delte han verden mellom seg og sine to brødre. Hades ble gitt makten i underverdenen, og Poseidon makten over havet. Zevs ble hersker over himmelen, Olympen, og alle gudene. Jorda skulle vært felleseie, men i praksis ble det Zevs som styrte der. Zevs hadde mange koner før han giftet seg med Hera. Hele seks stykker faktisk. Hera var Zevs' søster, hun var en streng fyrstinne som slettes ikke likte sin manns mange krumspring med andre kvinner, og dem var det mange av. Hera ble ofte sett på som ekteskapets vokter. Zevs var den allmektige himmelfyrsten, Hera hans fyrstinne. De tre skjebnegudinnene var Zevs' tjenere, fra sin trone på Olympen så Zevs alt som skjedde.

APOLLON & ARTEMIS, KUNSTEN OG VILLMARKEN.

Apollon og Artemis er tvillingsøsken. Artemis ble født først, og hun fikk se hvordan hennes mor led under fødselen av broren. Derfor bestemte hun seg for å forbli jomfru. Artemis ble gitt en bue, og skogene ble hennes domene. Hinden (et hjorteslag) blir ofte sett på som hennes symbol. Artemis er en mørk og vakker jomfru som vandrer rundt i skogene med et følge av nymfer. I pannen bærer hun en halvmåne. Mens Artemis settes i forbindelse med månen, forbindes Apollon gjerne med sola, men først og fremst var han kunstens gud. Av sin halvbror Hermes ble han gitt en lyre. Ingen kunne spille så vakkert som Apollon, han var den høye kunsts beskytter. De ni musene fulgte gjerne Apollon på hans ferd, disse var gudinner for kunst.

HADES & PERSEFONE, DØDSRIKETS HERSKERE.

Hades ble gitt makten i dødsriket, der lot han sitt skyggepalass bygge. Der hersket han over de dødes sjeler. Hades var en dyster og mørk fyrste, preget av riket han hersket over, men sin hustru Persefone elsket han. Halve året satt de to på sine troner i underverdenen. Den andre halvparten er Persefone ute av dødsriket. Det var en avtale som ble gjort melom hennes mor, Demeter, og Hades. Det hadde seg nemlig slik at Hades hadde røvet Persefone, og Demeter, som var gudinne for jordbruk og slit, sørget slik at alt visnet. Det ble laget i stand en avtale slik at Persefone var et halvår i dødsriket (vinterhalvåret), og et halvår hos sin mor oppe i dagen (sommerhalvåret).

ATHENE, KUNNSKAPENS GUDINNE.

Athene ble født ut av sin far Zevs' panne ikledd brynje og hjelm og med lanse og skjold i hendene. Det hadde seg slik at Zevs hadde slukt hennes mor Metis da han fikk vite at sønnene de skulle få ville styrte ham. Litt senere fikk han så vondt i pannen at han fikk smedguden Hefaistos til å slå hull på pannen hans, og ut kom Athene. Athene var kunnskapens gudinne. Det var hun som fant på å sette seil på skipene, og det var hun som skar den første fløyten. Athene er en mektig alliert i kriger. Ikke bare er hun uslåelig i kamp, hun er en svært dyktig taktikker. Seiersgudinnen Nike følger ofte Athene.

POSEIDON, HAVETS HERRE.

Poseidon ble som sagt gitt maken over havene, han blir ofte fremstilt som en kjempe med blågrønt hår og skjegg. I hendene bærer han en mektig trefork han hadde fått av kyklopene. Med den kunne han skape bølger store som fjell, mektige malstrømmer, orkaner og få havene til å koke. Poseidon var gift med Amfitrite, en nereïde (havnymfe). Poseidon ble også tilbedt som en hestegud, ettersom han kjørte rundt på bølgene i en vogn trukket av hvite hester.

SKOGSGUDENE

Skogsvesnene i gresk mytologi kan minne om underjordiske og alvefolk slik vi kjenner dem fra keltisk og kristen overtro. I gresk religion er de nærmiljøet og skogens guder, egne herrer over mindre domener. Skillet mellom skogsvesnene og skogsguder er svært vagt - ofte er skogsgudene også skogsvesener. Blant skogsgudene finner vi beskytterne for jordbruk, skogbruk, dyrehold - for mat og varme, vann og fruktbarhet. Flere av dem møter i gudenes råd på Olympen og de kan gi profetier. På Moirais Vev er de Eurydikes gamle venner og bryllupsgjester. Skogsvesnene ble kalt "the hooded ones" fordi de ofte skjulte sitt ansikt i et slør eller en hette. De lever tilbaketrukket fra resten av verden og er oftest uinteressert i andres affærer. I bryllupet representerer de derimot helt bestemte interesser, men er nok ikke like sosiale overfor alle gjestene ved spillets start. Nymfene er Zeus døtre, venninner av både Afrodite og Artemis. De lever et fritt liv med sang, dans, bading og god mat. De er de perfekte kvinnelige bryllupsgjester, uten å gå av veien for kjærlighetsaffærer med mann eller gud.

Nymfene er de betraktende, usynlige hjelperne, vinden som hvisker i skogen de ord du aller helst vil høre. De kan bry seg om en enkeltperson, opptre i følge med Artemis eller Pan, eller gjøre Afrodite en spesiell tjeneste - men stort sett er nymfene tålmodig syslende med sitt. De er ånder, tilslørte og flyktige. De personifiserer den nøytrale naturen som bare er der; trærne, blomsterenga og sjøen. Forsyn deg, ta kontakt, men ikke vent å bli oppvartet. De elsker dans. Ordet "Nymfe" betyr opprinnelig elskerinne, brud eller helt enkelt slør. Nymfer finnes kun av hunkjønn.

Satyrene er Hermes sønner, Dionysos følgesvenner og bacchantinnenes allierte. De sover, gjeter, danser eller fester med nymfene. De elsker å ligge i bakhold for å få fatt i dem. Satyrer skremmer, flørter og fleiper. De spiller gjerne andre et puss i ny og ne, i likhet med sin far Hermes. Satyrer finnes kun av hankjønn. Satyrene er gudene for de vitale, frodige naturkreftene. De er røffe og smarte, men først og fremst feige. Feigheten gjør at de i likhet med andre skogsvesener er litt tilbaketrukket. De har geiteører eller horn, geitehaler og klover. De er konstant seksuellt opphisset. Er det noe som gjør dem sinte, blir de gale og farlige. De kjenner grundig til alskens kunst. Musikalsk utstyrer de seg med cymbaler, fløyter eller kastanjetter. De har gjerne en hyrdestav og et flittige anvendt vinkrus. De danser sin egen dans, elsker vin, kvinner, nymfer og sanger. Ikke så verst festdeltakere disse heller nei...

BACCHANTEN

Bacchanten er kulten rundt Dionysos, guden for vin, glede og (tidvis) ekstase. Historisk er denne religionen muligens forløper til middelalderens heksekult. Tradisjonen med å drikke vin som symbol på guddommens blod lever videre i den kristne nattverden. I likhet med middelalderens hekseforfølgelse ble også Bacchanten forfulgt i Roma på Hellenistisk tid. På Moirais Vev er Dionysos-kulten i sin storhetstid. I den mytiske verden reiser Dionysos rundt og sprer sine nådegaver sammen med en hærskare av kvinner, dyr, satyrer og enkelte nymfer. De er i konflikt med heltedyrkelsen blant mennene og gudsdyrkelsen i templene. På bryllupet vil forskjellene komme til syne i diskusjoner mellom Argonautene og bacchantens tilhengere.

Dionysos, nok et illegitimt barn av Zevs - denne gangen født av Zevs og den dødelige kvinnen Semele - er en myteomspunnet gud. Det fortelles at etter reiser i Østen vendte Dionysos tilbake til Hellas som den første til å gi mennesket vin. Når han skjenket menneskene ble de fulle og gale. Uforstående som de var trodde de at de var blitt forgiftet og drepte Dionysos. Når folket drepte festguden selv, måtte det en storslått rituell feiring til for å bringe ham tilbake. I samarbeid med rikets kvinner fikk Dionysos følgesvenner istand en gedigen fest til Dionysos' ære og gudommen ble gjenfødt. Dette ble den første bacchanal, og den kulten som fulgte er levende både i myte og historie. Med vin, sang, talekor og improvisasjon over kjente fortellinger ble teateret født. Selv om det i dag er løsrevet fra sin kultiske opprinnelse var teateret lenge enn ritualform.

Dionysos-kulten var sterkt kvinnedominert, spesielt før menn institusjonaliserte den i sine "symposier" og "dionysier" (begge viktige riter i den greske bystaten). På mange måter kan Bacchanten sees som de hjemmeværende hustruers opprør mot mennene som dro ansvarsløse ut i krig og heltedåder og etterlot dem med de kjedelige oppgavene.

Orpheus er et gammelt medlem av Bacchanten, derfor kommer noen av dem til hans bryllup. Bacchanten ledes av sterke kvinner, menader, som har nær kontakt med sin fruktbare, hornede Dionysos. Lederskapet går på omgang. Hele følget med bacchantinner ikler seg forføreriske tøyer. De bærer krigsmaling, eføy, blader og blomsterkranser. Deres våpen er thyros-stavene, lange lanser med en pinjekongle på spissen. Med disse kan de fra marken frembringe kilder av melk eller vin De har en bestialsk styrke som gjør dem istand til å rive menn i filler med sine bare hender. Ild kan ikke bite på dem og ei heller våpen. De fortærer dyr i sine ritualer, men har en indre sympati med dyrene. De fanger dyreunger og lar de patte melk av sine bryst. Gjennom ekstatisk dans, improviserte dikt, rituelt teater og nytelsen av vin søker de å være besatt av sin gud. Ved å fortære sine dyre- og menneskeoffer gjenføder de Dionysos i seg selv. Bacchanten kjemper for at alle skal leve livet. De regner som den høyeste leveregel at ingenting er umoralsk eller galt.

Praktisk

SPILLREGLER

SKJEBNEREGLER

Vi har ikke mange spillregler på Moirais Vev. Slikt driver vi ikke med. Den eneste absolutte regel er at skjebnen ALLTID skal følges. Ellers kan det vi sier sees på som gode råd. Hvis du vil kan du slåss eller flørte litt, men av hensyn til skjebneveven ser vi helst at du ikke dreper noen eller gifter deg uten i samråd med din PMS. Og forøvrig kan du gjøre som du vil. Det er ikke skjebnevevernes oppgave å bestemme hvem som seirer hvis du vil sloss. Bruker du dine guddommelige krefter kan du improvisere det frem. Husk å spille opp mot andre. Det er historien som er viktig, ikke hvem som vinner. Det er allerede bestemt hvem som "seirer" i Skjebnevevet. Og hvis du ikke liker det: Skyld på Moirai. Vi bare skriver ned hva de har bestemt.

KUTT OG BREMS : VIKTIGE SPILLREGLER

I Moirais Vev har vi to ultimat viktige regler. Disse heter Kutt og Brems. Dersom du føler at spillet er i ferd med å gå for langt for deg, og du ønsker at dine medspillere skal roe seg ned litt, sier du BREMS. Dersom noen sier brems til deg er du i ferd med å tråkke over streken. Ro deg ned, slutt å flørt, slutt å slå, slipp vedkommende, se ann situasjonen. Men ikke avbryt spillet. Vedkommende greier seg fint. Roper noen derimot KUTT, skal du straks avbryte spillet og komme den som ropte til unsetning. Spillet har da gått alt for langt. Regn med at det er alvorlig, det kuttes ikke i utide. Du har anledning til å rope KUTT dersom du føler at spillet må stoppes.

OPPSUMMERING FRA SPILLERMØTER

Mye tid ble brukt på å holde møter med samtlige spillere. Nesten for mye, følte vi av og til. Likevel mener vi det var viktig, fordi vi lærte mye om hva dere spillere tenker om live generrelt og om Moirais Vev spesielt. De fleste av dere har svart at dere setter dere godt inn i rollene. Noen framholder en viss avstand til sin rolle, men mange av dere "blir" rollene dere fremstiller. Alle er enige om at det viktigste for en simulering er en god stemning og bra samspill. Mange fremhever et pent område som viktig. Da var det jammen flaks at spillstedet er et særdeles vakkert sådant. Nesten alle har meldt seg på Moirais Vev fordi de liker skjebne-ideen, dere liker ikke plott. Noen har også vektlagt gresk mytologi. Alle ventet at de andre deltakerne skulle spille rollene sine på en seriøs og bra måte uten å offlive. Kun en person håpet at alle andre skulle forberede seg bedre enn ham selv. Svært få bryr seg om flott utstyr og pene kostymer. Alle har blitt spurt om hvor mye frihet de vil ha i forhold til skjebnen. Få har sagt noe annet enn at "Jeg vil bli styrt, men ikke for mye. Litt frihet". Nesten alle syntes det er greit å se andre ha sex, og en del syntes også det ville være fint å ha det. I Hades vil det forekomme nakenhet blandt de døde. De fleste setter grensen ved lendeklede. Noen vil gå lenger, og et par går kortere. Hver går så langt de føler for. Blod hadde kun èn person nevneverdige problemer med. De fleste ville i det lengste unngå å si kutt. Problemer løses innenfor rollene. Overraskende mange hadde ingen yndlingsfarge. Likevel kom vi igjennom hele regnbuen, med en overvekt av rød og blå.

MAT & DRIKKE

ALKOHOL

Under Moirais Vev har vi ikke noe alkoholforbud. Vedtaket fra Symposium 1 står fortsatt ved lag : det skal drikkes med måte. Vin er medbragt eller spleisa på, Skjebnegruppa kommer ikke til å drive noen form for skjenking. Det er ikke meningen med en fyllefest, men mange mener at det på en såpass liten live er både passende og forsvarlig å innta alkohol. På Symposium 1 ble vi enige om at vi skal alle gi ordre til dem som blir for beruset om å gå og legge seg. Vi anbefaler å ta med svak, utvannet vin. Da kan alle fråtse i vin uten å bli for fulle (og det er billigere). Dessuten puttet faktisk grekerne vann i vinen sin, i massevis. For de avholdende blandt oss kan enten alkoholfri vin eller druejuice anbefales. Det var tydeligvis bred enighet om at husholdningssaft ikke holder til å representere "vin" i et spill.

BELIGGENHET

Spillstedet ligger på Tomåsan på Nesodden. Båt fra Oslo til Nesodden går en gang i timen klokken .30 fra Aker Brygge. Fra kaia på Nesodden går flere ulike busser. Du skal av på Alværn, spør deg for etter hvilke busser som stopper der. Ta en buss og gå av på Alværn. Fortsett litt framover langs veien i samme retning som bussen kjører og ta av opp grusveien på venstre side. Denne grusveien er sperret med bom, så du kan ikke kjøre lenger enn hit. Gå videre på apostlenes hester til du ankommer et veikryss. Du skal her ta av opp stien til venstre. Følg denne inntil du ankommer et tjern. Dette er spillstedet. (hvis du er heldig har vi husket å skilte)

Tjernet kan bades i, men er såpass skittent at det ikke anbefales å drikke. Derfor : Ta med eget drikkevann. En stor plastdunk kan eventuellt medbringes og fylles fra en kran i nærheten. Det er nemlig ikke spesiellt langt fra spillområdet til sivilisasjonen og nærbutikken - også kjent som "de store gule prix-slettene" blant lokale laivere.

Selve spillområdet har flat skogbunn, en del mindre åpne plasser (hvor telt og denslags kan slås opp) og høy (men ikke tett) furuskog. Ikke langt unna ligger en stor myr. Det er som nevnt i området rundt Tjernet at spillet vil foregå, men man kan alltids benytte seg av andre steder. Spillområdet er beryktet blant "Nesodden-Laiverne" som et av de største mygghøl på denne jord.

TAKK TIL:

Britta Kristina Bergersen
NRK Drama
Black Box Teater
Løgnens Rike
Knutepunkt
Kjersti Røe
Lars Eithun
Egil Engen
Trojanerkrig-komiteen
(Bjørn Sem, Erik D. Jahnsen, Andreas Kolle)
Samtlige Påmeldte
De Olympiske Guder
Dionysos

Myter

TILBLIVELSEN

EROS OG PSYCHE

LEGENDEN OM MINOTAUREN

HERAKLES, DEN STORE HELTEN

ARGONAUTERTOGET