Hvorfor bør man laive, og kan man gjøre det på skolen?

Særoppgave i dramapedagogikk
Lars Wingård, Drama og teaterkommunikasjon 1999/2000

1.0 INNLEDNING

1.1 Problemformulering

1.2 Mitt utgangspunkt

Jeg har drevet aktivt med laiv siden 1992 og har deltatt på ca. 60 spill. 6 av disse har jeg laget alene eller sammen med andre.

Jeg er interessert i de kunstneriske sidene av laiv; de praktiske sidene interesserer meg i liten grad. Jeg mest opptatt av laivens dramatiske aspekt; av samspill og interessante spillsituasjoner. Jeg er i liten grad opptatt av realisme og oppgaveløsing. Laivens muligheter er viktigere for meg enn den vanlige laivpraksis.

Mange jeg kjenner har tatt valgfag levende rollespill ved Skiringssal Folkehøgskole. Selv har jeg vært på skolen og holdt et kurs.

1.3 Begrepsavklaring

1.3.1 Hva er laiv?

Helt enkelt kan en laiv beskrives som et improvisert teaterstykke uten publikum. En planlagt dramatisk voksenlek med strenge regler. En norsk laiv varer vanligvis fra en til fem dager, og har 20-200 deltakere. En laiv kan defineres som et møte mellom mennesker som gjennom å spille ut sine roller forholder seg til hverandre i en predefinert fiktiv verden. Målet med laiv er deltakernes opplevelse av spillet. For en god innføring i laiv, se informasjon fra laivforeningen Sleipners internettside (se vedlegg 1).

Heathcotes definerer drama som alt som involverer personer aktivt i rollesituasjoner. I følge denne definisjonen er laiving en dramaaktivitet. Man ser også at dramateknikken rollespill faller innenfor definisjonen av laiv. I bunn og grunn kan vel laiv og dramateknikken rollespill sies å være det samme, men det gjøres på litt forskjellige måter.

En person som driver med laiv kalles en laiver. Levende rollespill er et synonym for laiv. En person som deltar på en laiv kalles en spiller.

1.3.2 Hva er personlighet?

"Personlighet kan defineres som det spesielle og karakteristiske mønsteret av tanker, følelser og adferd som definerer et individs spesielle måte å interagere med sine fysiske og sosiale omgivelser"
(Hilgard, 1996:447)

Personlighet har altså å gjøre med interaksjon. Personlighetsutvikling må fokusere på å bringe de "skjulte strukturer" i interaksjonen til overflaten og endre dem. I personlighetsutviklingen må man altså hente frem og utvikle de deler av sin egen atferd som man ikke bruker i dagliglivet.

1.4 Målgruppe

I følge en spørreundersøkelse på internett er 74% av laiverne i alderen 16-25 år, og omtrent 64 % av laiverne er gutter.

1.5 Valg av metode for innhenting av informasjon

Et problem med innhenting av informasjon om levende rollespill er at det aldri er gjort grundig forskning på laivmiljøet. Empiriske data og pålitelig statistikk finnes ikke. Relevant litteratur om levende rollespill er også mangelvare. Noe finnes, men det meste preget av personlig synsing. Da jeg selv har deltatt i og observert det norske laivmiljøet i 8 år velger jeg derfor å basere meg på min egen deltakende observasjon. Desverre har jeg ikke tatt notater underveis. Da jeg har stor interesse for psykologi er det naturlig for meg også å referere til psykologisk forskning.

2.0 HVORDAN ER LAIV PERSONLIGHETSUTVIKLENDE?

2.1 En ny verden

I sin artikkel. "Dramas rolle i et samfunn i hastig forandring" peker Janek Szatkowski på at vi lever i en verden i stadig endring, og at det for mennesker som vokser opp i dag ikke er relevant å spørre "hvem er jeg", men snarere "hvem kan jeg bli i dag". Fordi vi lever våre liv i stadig flere forskjellige institusjoner og sammenhenger har vi et stadig økende behov for raskt å kunne finne vår plass i nye situasjoner. Det blir dermed stadig viktigere å ha fleksibilitet og tilpasningsevne. Det er ikke lenger nok å kjenne seg selv slik man er, man må kjenne seg selv på alle de måter man har mulighet til å være. Vi trenger å kunne velge vår adferd i forskjellige situasjoner, og vi trenger erfaring med hvordan dette kan påvirke våre omgivelser.

Ved å prøve ut og få trening i mange forskjellige typer atferd kan vi opparbeide et stort atferdsregister, et register over atferd vi behersker og kjenner konsekvensene til. Jo bredere atferdsregister vi har, jo lettere kan vi velge atferd ettersom situasjonen krever eller ettersom vi selv ønsker.

2.2 Fleksibelt selvbilde gjennom laiv

Alle mennesker har et bilde av seg selv og hvordan de ønsker og være. Selvbildet består av alle verdier, ideer og observasjoner man forbinder med seg selv. Det inkluderer bevisstheten om "hva er jeg", "hva kan jeg gjøre". Selvbildet påvirker både adferd, følelser og oppfatning av verden. En kvinne som oppfatter seg selv som sterk og flink oppfatter og påvirker verden ganske forskjellig fra en kvinne som ser seg selv som svak og ineffektiv. Selvbildet gjengir ikke nødvendigvis virkeligheten; En person kan besitte massevis av evner og talenter, men likevel se på seg selv som en fiasko. Mennesker ønsker å likevel opptre slik at det samsvarer med deres selvbilde. Opplevelser og følelser som ikke samsvarer med selvbildet er en trussel. De vil ofte bli benektet, fortrengt og glemt. Jo flere opplevelser man benekter, jo større blir gapet mellom en selv og virkeligheten, og jo større blir sjansen for å utvikle tilpasningsvansker, nervøsitet og andre emosjonelle problemer. Det sunne mennesket har et selvbilde som tillater mange slags tanker, følelser og opplevelser. Selvbildet er da fleksibelt, og er i stand til å ta opp i seg nye opplevelser.

Mange forteller at det beste med å spille levende rollespill er å få være en annen. Man har et annet navn, man går med andre klær og man oppfører seg gjerne annerledes enn man gjør til vanlig. Derfor sammenlikner man i mindre grad atferd med sitt eget selvbilde, og man kan tillate seg å oppleve følelser og impulser man ellers ville benektet, for det er jo "bare rollen". Det er mulig å utvikle evner man ellers ikke ville trodd man hadde. Fordi mye som for en selv er uakseptabelt kan tilskrives rollen kan man tillate seg å prøve ut atferd og tanker man ellers aldri ville ha tillatt seg. Slik kan man finne nye muligheter i seg selv og eventuelt integrere disse i sitt selvbilde. Fordi man gjennom laiv kan oppleve at ens egen personlighet er tøyelig og kan anta nye former dersom man ønsker det, er det gode sjanser for at man så utvikler et fleksibelt selvbilde og at man lærer å se seg selv som tilpasningsdyktig.

Legg merke til at det er mulig å delta på laiv etter laiv uten å utvikle selvbildet sitt. Det finnes laivere som alltid velger å spille roller hvis atferd er konsistent med deres eget selvbilde. Dersom man vil ha noen personlighetsutviklende effekt av å laive må man velge og spille roller som på forskjellig vis er forskjellig fra en selv.

Et mulig hinder for personlighetsutviklingen er at man etter en laiv i liten grad bevisst går inn for å reflektere over hvordan man kan ta med fra rollen til sitt eget liv. Personlighetsutvikling kan likevel finne sted fordi man i det spillet slutter og man legger av seg rollen sin har man en unik mulighet til å se seg selv utenfra. Når man begynner å oppføre seg som seg selv etter en laiv kan refleksjon skje; "Å, det er slik jeg er. Slik var ikke rollen min".

2.3 Rolleutprøvingens betydning

De fleste utviklingspsykologer er enige om at ungdomstiden burde være en tid for rolleutprøving, der unge mennesker kan utforske alternative atferdsmønstre, interesser og ideologier. Meninger, roller og måter å oppføre seg på kan prøves og så modifiseres eller forkastes i et forsøk på å forme et integrert selvbilde.
(Hilgard, 1996:106)

En laiv er kanskje det best egnede stedet å drive denne formen for rolleutprøving. Dersom man prøver ut virkelig ekstreme roller (nynazist, karismatisk kristen, homofil etc.) i virkeligheten kan dette få store konsekvenser. En laiv kan sees på som simulert virkelighet der det er mulig å prøve ut forskjellige roller i trygge omgivelser uten at dette får konsekvenser senere i livet. I og med at de fleste laivere er unge voksne er det godt mulig at laiv fyller noen av laivernes behov for rolleutprøving.

2.4 Lærte emosjonelle reaksjoner; affekt

Når et barn straffes av foreldrene for å gjøre noe det ikke får lov til fremkaller straffen fysiologiske reaksjoner vi forbinder med skyldfølelse og angst. Barnet kan senere i livet forbinde handlingen med reaksjonen; han eller hun vil få skyldfølelse av å gjøre noe det ble straffet for som liten. Dette kalles betinget læring. Dersom det man har lært via betinget læring ved gjentatte anledninger ikke stemmer vil effektene av den betingede læringen forsvinne.

Mange blir som barn straffet for å bråke, vise sinne, vise interesse for erotikk, etc. Fordi man får skyldfølelse av å gjøre ting som ble straffet da man var barn, unngår man ofte å gjøre de forbudte tingene. Deler av atferdsregisteret står i fare for å forbli uutforsket. Selv om man også kan få dårlig samvittighet av å gjøre noe forbudt på en laiv er det lett å motivere seg selv til å gjøre ting man vanligvis unngår ("Jeg vet jo at man ikke skal vise at man er sint, men dette er jo bare et spill. Rollen gjør dette, ikke jeg"). Når man gjentatte ganger gjør forbudte ting uten å få straff for det, vil sammenhengen mellom forbudt handling og dårlig samvittighet avta og til slutt forsvinne. I sum kan man derfor ved hjelp av laiv frigjøre seg fra samvittighet og angst i det virkelige liv.

For et samfunn kan det isolert sett være heldig at folk f.eks. har emosjonelle sperrer mot å lyve. Men et tilpasningsdyktig menneske har selv undersøkt og kommet frem til hva som er riktig og galt. Mennesker som styres av regler de har godtatt uten spørsmål, eller av dårlig samvittighet er i mindre grad i stand til å takle forandring. Det er vel også noe kynisk å argumentere for at samfunnet skal styres av innbyggernes nevroser.

2.5 Samfunnets normer begrenser oss

Når egne meninger bryter med samfunnet modifiserer man ofte sin egen atferd etter samfunnet. Vi bruker andre mennesker som modell for hvordan vi selv skal oppføre oss. I en gruppe sensurerer vi altså oss selv, og ideer, tanker og impulser som bryter med samfunnet blir derfor sjeldent omsatt til handling. De forblir hemmelige drømmer, eller vi benekter dem og justerer dermed vårt selvbilde. Slik blir vår atferd begrenset av samfunnets normer på samme måte som av vårt eget selvbilde.

Når du er på en laiv forventer omgivelsene noe annet av deg enn i det virkelige liv. Det forventes at hver enkelt spiller lever ut rollen sin, og ikke bare er en i mengden. Fordi normene dessuten endres fra laiv til laiv, og fordi hver spillers posisjon i samfunnet endres fra laiv til laiv, vil forventningene til spilleren stadig være nye. Slik har spillerne mulighet til å bevisstgjøre seg at forskjellige samfunn og kulturer har forskjellige normer. Gjennom å oppleve andre samfunn på kroppen vil det være mulig å se sitt eget miljø og dermed også seg selv utenfra. Fisken vet som kjent ikke at den er i vannet før den har vært på land.

Gjennom trening i å interagere med omgivelsene på mange forskjellige måter vil spilleren lære å raskt tilpasse seg etter nye situasjonen og å tilpasse situasjoner etter seg selv.

2.6 Sosial læring

Det viktigste redskapet for å utvikle sin atferd er å få respons fra andre mennesker. Gjennom interaksjon med andre lærer man om konsekvensene av forskjellige typer atferd. Når man oppdager at en bestemt type atferd belønnes utvikler man denne atferden videre. I forskjellige situasjoner belønnes forskjellig typer atferd. Dermed vil man utvikle ulik atferd i ulike situasjoner. Å se skillet mellom forskjellige situasjoner og oppføre seg deretter heter diskriminering.

En person som alltid opplever den samme type situasjoner kan få en ensidig atferd som kun er tilpasset den ene konteksten. Han vil ikke utvikle evnen til diskriminering, og vil ikke være tilpasningsdyktig. Dersom man er med på mange laiver får man erfaring med konsekvensene av mange typer atferd. Dermed får man lettere kartlagt sine egne muligheter til å påvirke omverdenen.

Fra laiv til laiv får man forskjellig respons på samme type atferd. Laiven kan synliggjøre at normer er menneskeskapte, ikke evige og ubrytelige. Der individets ønsker bryter med normene kan man velge å stole på seg selv. Samfunnet kan ta feil.

2.7 Følelser og empati

Fordi tanker, følelser og handlinger på en laiv ikke trenger å samsvare med selvbildet i virkeligheten kan man få prøvd ut tanker og ideer man ellers bare føler avsky for. For eksempel kan man virkelig sette seg inn i en fascists tankegang, og oppleve massesuggesjonen i en menneskemasse som roper taktfaste slagord mens de gjør tegnet for at de hyller Partiet. Etter en slik opplevelse er det lett å forstå hvordan annen verdenskrig kunne finne sted. Man har lært noe om den menneskelige natur, og om fascisten i seg selv. Når man lærer å forstå slike mekanismer kan man lettere sette seg inn i følelsene til mennesker som begår grusomheter og innse at det kunne vært en selv. Når man kjenner sine egne mørke sider kan man ta et standpunkt til dem. Holdninger som bygger på egne erfaringer forutsier atferd bedre enn holdninger som kun bygger på å ha lest eller hørt om et emne. "Vi trenger å kjenne oss selv, våre reaksjoner, våre særheter og våre sterke og svake sider. Vi må utvikle og skape en god orden i følelseslivet vårt. Gjør vi ikke det, kan vi bli fremmede for oss selv" (Vethal m.fl., 1997:21).

2.8 Skadevirkning av laiv?

Kritikken mot laiv går ofte på at deltakerne kan komme til å miste evnen til å skille fantasi og virkelighet eller utvikle sinnsforstyrrelser som for eksempel multipel personlighet. Kritikk går også på at man blir aggressiv av å laive, samt at man kan bli manipulert til å være med på ting man egentlig ikke vil.

2.8.1 Miste virkelighetsbegrepene

Laivere har generelt ingen problemer med å holde fantasi og virkelighet fra hverandre. Det forekommer riktig nok en sjelden gang at spillere blir så revet med at de behandler motspillere for hardhendt. Det er likevel ikke snakk om å blande fantasi med virkelighet, men om å ha adrenalinkick. Dette gjelder særlig personer som fra før av er litt ustabile. På dette punktet utøver laivmiljøet en relativt hard selvjustis. Informasjon om hvem som har gått over streken spres raskt, slik at arrangørene av fremtidige laiver kan vurdere å utestenge vedkommende fra bestemte rolletyper, eller fra hele arrangementet. At laiverne selv er opptatt av hvem som blir for revet med tyder på at de er bevisst på problemet.

En annen ting som lett kan skje er at spillere overfører antipatier i forhold til de andre rollene fra laiven til virkeligheten. To spillere som har spilt uvenner på en laiv kan komme til å fortsette å mislike hverandre også etter at laiven er slutt. En god debriefing med øvelser kan hjelpe spillerne med å legge laiven bak seg, og åpne for refleksjon rundt hva man vil ta med seg inn i virkeligheten og hva man vil la ligge igjen. Desverre skjer dette så godt som aldri.

2.8.2 Laiv og mentale lidelser

Det har vært hevdet at laiv kan føre til splittet personlighet. Psykologien sier om personlighetssplittelse: "Forsvar mot barndomstraumer er den mest sannsynlige årsaken til splittet personlighet. Den opprinnelige splittelsen antas å finne sted som respons til traumatisk opplevelse, vanligvis i alderen 4-6 år" (Hilgard, 1996:191).

Laiv er fantasi, ikke virkelighet, og den varer kun i noen få dager. Derfor er det vanskelig å forestille seg at en laiv skulle være traumatisk nok til å virkelig fremkalle multippel personlighet eller andre mentale lidelser, selv om enkelte situasjoner på en måte kan føles realistiske.

Det er viktig å legge merke til at laiv har personlighetsutviklende effekter, ikke terapeutiske effekter. I laiv eksisterer ikke brudd med samtale om det som skjer. Derfor er det vanskelig å forestille seg at noen skulle bli hjulpet av å få frem traumene sine i spillet. Etterarbeid på levende rollespill er vanligvis teknisk (hvordan fungerte utstyret/intrigene), nesten aldri personlig (hva følte jeg). Laivmiljøet har ingen terapeuter som kan hjelpe til med å bearbeide opplevelser, derfor bør man ikke bruke laiv som terapi. Derfor bør man ikke melde seg på laiv dersom man har mentale eller emosjonelle problemer. Dersom man er i tvil fordi man f.eks. har et anstrengt forhold til seksualitet kan man spørre arrangørene om sex vil være et aktuelt tema for laiven før man melder seg på.

2.8.3 Å overskride sine egne grenser

Dersom det som skjer på en laiv overskrider grensene for hva en spiller tåler eller vil være med på har spilleren anledning til å rope "KUTT", og dermed bryte spillet. Undersøkelser tyder imidlertid på at mennesket er svært konformt, og at det skal mye til å bryte med gruppen. Å rope kutt på en laiv er et brudd med gruppen. Et menneske vil unngå å si seg uenig med gruppen, selv om det vet at det har rett. Vi bruker hverandres atferd som rettesnor for egen atferd, selv om vi egentlig ønsker å handle annerledes enn gruppen. Når man trenger å kutte er det fordi situasjonen er for intens. Motspillerne er da gjerne svært konsentrerte om fiksjonen. Når motspillere er langt inne i fiksjonen blir å bryte spillet ikke er akseptert atferd, og man vegrer seg i det lengste.

Det er derfor ikke slik at kuttregelen automatisk gir spillerne den beskyttelse de trenger for trygt å kunne spille rollen sin. Det kan med andre ord skje på en laiv at en spiller mot sin vilje blir med på noe som bryter grensene for spillerens moralske prinsipper.

Det er dokumentert at faktorer som bruk av kostyme, følelsesmessig engasjement, fokus på ytre hendelser og sterk gruppefølelse kan føre til redusert selvbevissthet. Redusert selvbevissthet kan føre til svekket motstand mot impulsiv atferd, økt følsomhet for umiddelbare impulser, nedsatt evne til å observere og kontrollere egen atferd og nedsatt evne til å tenke rasjonelt. Enkelte laivsituasjoner er preget nettopp av faktorene som reduserer selvbevisstheten. Derfor er det en reell fare for at en spiller kan komme til å bli med på en handling som virker akseptabel der og da, men som i ettertid viser seg å bryte med spillerens moralske prinsipper.

En endelig løsning på disse problemene finnes neppe, men det kan hjelpe dersom hver enkelt spiller på forhånd bestemmer seg helt konkret for hvilke situasjoner en selv vil kutte i. Kanskje burde spillerne i større grad snakke om dette seg imellom før en laiv. Det kan også hjelpe dersom spillerne blir flinkere til å passe på hverandre. Det har flere ganger hendt at erfarne spillere har kuttet fordi de har sett at andre har vært redde for å gjøre det.

En noe nyere tilleggsregel kan gjøre det enklere å sette sine egne grenser på laiv. Dersom spillet er i ferd med å bryte med en spillers grenser kan spilleren si "BREMS". Spillet kan fortsette som før, men de andre spillerne må vise litt mer hensyn til den som bremset. I og med at å bremse har mindre omfattende konsekvenser, kan det være lettere å bremse enn å kutte. Å bremse blir et mindre brudd med gruppen.

2.8.4 Militarisme og vold

Mange i laivmiljøet er opptatt av våpen, krig og militæret. Mange av laiverne har vervet seg eller planlegger å verve seg til en eller annen form for militær tjeneste eller utdanning utover førstegangstjeneste. Betyr dette at laiv fører til militarisme og voldsforherligelse? På mange laiver er våpen og vold er en nokså vanlig ingrediens. På laiv er det ofte sosialt akseptert å trekke sverd for å få løst en konflikt. Lærer vi dermed denne typen atferd på laiv?

Som tidligere nevnt har mennesket evnen til diskriminering, og oppfører seg forskjellig i forskjellige situasjoner. Vi overfører ikke automatisk erfaringer fra en situasjon til en annen dersom situasjonene ikke likner hverandre. En slåsskamp på laiv er noe helt annet enn en slåsskamp i virkeligheten. På laiv er alle våpen er laget av gummi, og hverken ser ut som, har tyngde som, lager lyder som, lukter som eller fungerer på samme måte som virkelige våpen. Du står aldri i fare for å dø når du slåss på laiv. Kamp på laiv er smertefritt, og går ikke ut på å ramme vitale kroppsdeler. Etter å ha vært i kamp på en laiv aner man ikke noe mer om hvordan det er å bli angrepet på gata. Å bli angrepet på gata og å bli angrepet på laiv er to situasjoner som ikke likner hverandre i det hele tatt. Dermed er det lite sannsynlig at laivere generaliserer atferd de har lært av å utøve fiktiv vold på laiv til virkeligheten.

En generell interesse for militæreffekter kan være en felles årsak til at enkelte driver med laiv og i tillegg verver seg som soldat. Laiv gir god mulighet til å dyrke en interesse for rustninger, våpenskjold, flagg, bannere og historiske våpen. Det er således mulig at man gjennom å delta i visse deler av laivmiljøet får stimulert interessen for militæret ytterligere, men det kommer av de mennesker man omgir seg med, ikke egentlig av laivaktiviteten. Det er viktig å legge merke til at i laivmiljøet er andel av militærnektere stor. Det kan tyde på at laiv ikke stimulerer til vold, eller at laivmiljøet generelt dyrker frem militarisme.

3.0 HVORDAN KAN LAIV BRUKES I SKOLEN?

3.1 Dramalærere og laiv

I dramakretser har det dukket opp ideer om å bruke laiv i undervisningen. Det er viktig at lærere undersøker laivformen grundig før de tar den i bruk. Laivere bør inn i slike prosjekter fordi de har høyere kompetanse på laiving enn dramapedagoger og andre lærere. Man får ikke laivkompetanse ved å lese om laiv, ved å samtale med laivere eller ved å utdanne seg som lærer. Lærere som arrangerer laiv uten egentlig laivkompetanse kan gjøre grunnleggende og unødvendige feil.

Dersom en dramalærer ønsker å delta på en laiv er det en fordel at vedkommende legge til side sin kunnskap om drama og pedagogikk under forberedelsene til laiven og under selve spillet. En lærer som deltar på en laiv for å få ideer til sin egen undervisning ser nødvendigvis laiven gjennom sterkt fargede briller, og kan gå glipp av viktige sider av spillet (se vedlegg 2). Da er det bedre å reflektere rundt laiven i etterkant, slik at man kan få et mest mulig riktig inntrykk av levende rollespill.

Det er viktig å forstå at forskjellige laivarrangementer er veldig ulike. Derfor er det viktig å delta på helt forskjellige laiver før man avslutter sitt feltarbeid. Det er viktig å være klar over at forskjellige laivere ser svært forskjellig på laiv. Derfor er det viktig å ikke tro ta man hører eller leser for god fisk, men gjerne stille de samme spørsmålene i forskjellige deler av laivmiljøet. Amerikansk laiv er vesentlig forskjellig fra norsk laiv. Aspektene som gjør laiv interessant i dramasammenhenger er i USA så å si fraværende. Derfor bør man være forsiktig med å bruke amerikansk laivlitteratur som referanse.

3.2 Laivens fordeler og ulemper som dramateknikk

Det som først og fremst skiller laiv fra andre dramateknikker er tidsbruken. En laiv varer gjerne i flere døgn. På den måten oppnår man mer innlevelse, men man får problemer med å styre spillet i en bestemt retning og å få til bestemte spillsituasjoner.

Noe av det som holder en laiv gående er det enorme engasjementet laiverne oppviser. Uten veldig engasjerte deltakere blir det svært vanskelig å laive . Bare èn nagativt innstilt spiller kan ødelegge hele fiksjonen. Å legge laiv inn i skolen, gi karakterer og føre fravær kan komme til å fjerne det enorme engasjementet. Elever som ikke mer enn litt interessert i laiv kan lett falle av lasset, da det kreves mye godvilje og konsentrasjon for å holde seg aktiv i rolle over så lang tid som vi snakker om.

Laivmiljøet har generelt deltakere fra 16 år. Yngre deltakere finnes, men på laiver der de fleste er deltakere er yngre enn 16 år har spillet vist seg å være problematisk. På laiv har barn har problemer med å holde seg i rolle over lang tid. Dersom barn spiller mot voksne har de mindre problemer med å holde spillet gående. Dette kan komme av at på en laiv får spillerne fiksjonen bekreftet av kostymer, av det visuelle, av sine egne handlinger og av motspillernes fokus på fiksjonen. Dersom fiksjonen ikke stadig bekreftes, vil spilleren falle ut av rollen. Utfra denne teorien er grunnen til at barnelaiver fungerer dårlig at barn ikke er konsentrerte nok til å ved hjelp av sine egne handlinger holde fiksjonen oppe for seg selv og motspillerne.

En mulighet er å utvikle en spesielt tilrettelagt form for laiv. Det visuelle blir da viktigere for å opprettholde fiksjonen. Voksne spillere kan ha dominerende roller som holder spillet i gang. Deltakerne kan holdes i aktivitet med konkrete, ikke-trivielle gjøremål. På denne måten kan spillerne få fiksjonen bekreftet på andre måter enn gjennom å aktivt handle på eget initiativ.

3.3 Laiv i den videregående skoles dramafag

Å drive med levende rollespill krever at man bruker fantasien. Laiv inspirerer dessuten deltakerne til å være kreative i sitt arbeid med rollen. Denne kreativt og fantasi er det mulig å føre over i arbeid med drama og teater. Målet med laiv er deltakernes opplevelse av spillet. I og med at laiv setter deltakerne bedre i stand til å sette seg inn i andres situasjon og se seg selv utenfra kan laiving føre til bedrede kommunikative ferdigheter. Dermed kan laiv brukes til å nå følgende av målene med dramafaget i den videregående skole:

Elevene skal: (Læreplan for videregående opplæring, VKI og VKII drama. Oslo, 1994)

To måter å trekke inn laiv i undervisningen er å la elevene arrangere laiv i skoletiden eller å la elevene delta på laiv i skoletiden. Å la elevene arrangere laiv i skoletiden er et stort prosjekt som vil ta lang tid, selv for små laiver. Av hensyn til andre emner i dramaundervisningen er det derfor kanskje mer tilrådelig å la klassen delta på laiv i skoletiden.

De fleste laiver foregår i helger eller i sommerferien. Derfor måtte hoveddelen av en eventuell laivundervisning sannsynligvis legges til en helg. Sammen med det faktum at man må være sterkt engasjert og motivert for å få noe ut av laiv betyr det at laivundervisningen burde være frivillig. Elever som ønsket det burde få anledning til å arbeide med andre ting under forberedelsene til laiven. Man kan også se for seg at erfarne arrangører arrangerer en liten laiv spesielt for klassen. Da ville man kunne legge all laivundervisning til skoletiden. Dette kunne redusere behovet for et alternativt opplegg for laiv-uinteresserte elever, da mindre engasjement kreves.

3.4 Laiv som metode for å lære fagstoff

L-97 sier at læremidlene skal vere motiverande og aktiviserande. I og med at nettopp motivasjon og aktivisering er nøkkelbegrep i laiv kan laiv være en god måte å møte dette kravet.

Enhetsskolen skal i følge L-97 være med på å gi en positiv identitetsutvikling. Det er allerede vist hvordan laiv kan bidra positivt til utvikling av identitet.

"Kort sagt, opplæringens mål er å utvide barns, unges og voksnes evner til erkjennelse og opplevelse, til innlevelse, utfoldelse og deltakelse" (Fra innledningen til generell del, L-97). Som metode for å lære stoff kan det derfor være mulig å bruke laiv. For å kunne spille en rolle på en laiv er det nødvendig å ha gode kunnskaper om det man skal spille. Derfor er man ganske enkelt nødt til å sette seg ned og lese om det laiven handler om. Skal man f.eks. være med på en laiv om vikingtiden er det viktig å vite hvordan samfunnet fungerte den gang, hvordan forholdet til kvinnene var, hvordan folk så på religion, hva de spiste, hva de hadde på seg, etc. Laiven skaper mao. et reelt behov for å tilegne seg kunnskap. Under selve spillet er fokus på å holde oppe en felles fiksjon. Da gjennomlever man kunnskapen man har tilegner seg. Innlæring av ny kunnskap bør ikke i stor grad skje i spill. Å laive handler om å spille rollen sin, ikke høre på foredrag i jeg-form eller løse åpenbart pedagogiske oppgaver. Elementer som inkluderes kun pga. sin pedagogiske verdi, og ikke bidrar til helheten bør fjernes. Grunnen er at slike elementer tynner ut uttrykket. De tynner ut spillet. De vil virke påklistret, om de er aldri så fantastisk pedagogiske. Dersom man absolutt vil ha dem med må man arbeide med dem så de blir en viktig del av helheten.

Etter vikinglaiven har de fleste spillerne spesialisert kunnskap om et lite område av vikingtiden. Hirdmennene vet mye om det militære systemet, og de som spilte gifte kvinner vet mye om kvinnenes stilling. Erfaringsmessig er de fleste mer enn villige til å dele sine erfaringer med andre, så alt i alt de alle kunne lære noe om alle sider ved livet i vikingtiden. Lærer kan sikkert supplere med detaljer om ting som ikke kom frem i spillet.

3.5 Laiv som eget fag

Fordi å dra på laiv krever en høy grad av personlig engasjement og fordi laiv fungerer best når deltakerne er over 16 år kan laiv passe som valgfag på videregående skole, som valgfag på folkehøgskole og som linjefag på folkehøgskole. Skiringssal Folkehøgskole gir allerede forsøksvis undervisning i laiv som valgfag. "Noe av ideen med folkehøgskolen er at du i løpet av året skal få øye på egenskaper og evner du har" (Folkehøgskolen i Norge, 1999 s. 6). Laiv kan som tidligere nevnt være en god hjelp for å nå dette målet.

3.6 Årsplan for valgfag levende rollespill på en folkehøgskole

Mål: Elevene skal:

Faste faktorer: Ser for meg to undervisningstimer i uka og omtrent 15 elever i klassen. Det er en fordel om elever også utenfor klassen er interesserte i å delta på laivene som holdes på skolen. Valgfaget går over omtrent 15 uker. Elevene får godkjent deltakelse på laiver som lørdagsseminar. Før elevene melder seg på faget gjøres de oppmerksom på at faget krever høy arbeidsinnsats også utenfor vanlig undervisningstid.

Undervisningen knyttes til enhver tid til en konkret laiv.

Periode 1

Mål for perioden: Elevene skal tilegne seg grunnleggende kunnskap om og erfaring med hva laiv er.

Laiven som skal binde denne perioden sammen (fra nå av kalt laiv 1) må oppfylle følgende kriterier:

Perioden består kun av en dobbelttime i tillegg til selve laiven. I denne timen presenteres laivens konsept, regler, spillestil etc. Elevene forbereder seg helt konkret til laiven.

Periode 2

Mål for perioden: Eleven skal

Perioden innledes med kort samtale om hvordan forrige laiv fungerte, og hva elevene kunne tenke seg å gjøre på neste laiv. Deretter velger klassen ut en laiv som binder periode 2 sammen. (fra nå av kalt laiv 2).

Kriterier for laiv 2:

I perioden inkluderes følgende emner:

Etter laiv 2 gjennomgås i fellesskap hva hos de enkelte spillerne, hva i gruppen og hva i laiven forøvrig som fungerte og ikke fungerte og hva som kunne vært gjort annerledes.

Periodens lengde bestemmes av dato for laiv 2.

Periode 3

Mål for perioden: Eleven skal:

I denne perioden er det meningen at klassen selv skal arrangere en laiv (fra nå av laiv 3) og invitere aktive laivere til å delta på laiven. Hver elev velger mellom å enten være arrangør for spillet eller å være leder for en gruppe spillere. Laivens størrelse avgjøres i stor grad av antall arrangører og elevenes villighet til å ofre sin fritid på prosjektet. I undervisningstimene kan lærer gi veiledning i produksjonsarbeidet. Følgende emner bør behandles:

Mye av undervisningen rettet mot arrangører fordi arrangører trenger mer opplæring enn grupperingsledere. Grupperingsledere trenger også å forstå hvordan arrangører tenker dersom de skal fungere som ressurspersoner for sin laivgruppe.

3.7 Begrunnelse for valg

Grunnen til at undervisningen skal til enhver tid knyttes til en konkret laiv er at laiv er en god motiverende faktor. Generell undervisning i laiv begrenser seg lett til gjennomgang av abstrakt laivteori og å trene på ting man kanskje kan få bruk for på en typisk laiv. Slik undervisning blir lett umotiverende og lite utviklende.

Periode 1 er så kort fordi elevene raskt må forstå hva laiv er slik at de kan forholde seg til det de lærer. En annen grunn er at mange har prestasjonsangst før de deltar på sin første laiv. Dermed blir det viktig å legge ned prestasjonsnivået på den første laiven.

Klassen må ikke en ikke er for stor fordi vi må kunne melde oss på laiv som en gruppering. Produksjonen av laiv 3 kan også bli vanskelig dersom klassen er for stor.

3.8 Problematisering rundt opplegget

Det helt avgjørende at elevenes engasjement ivaretas både fordi faget krever høy innsats på fritiden og fordi engasjement er nødvendig for å delta på laiv. Hvordan kan så engasjementet ivaretas og utvikles?

En måte å gjøre det på er å la elevene få arbeide med prosjekt de selv har lyst til å delta på. Dersom elevene f.eks. har lyst til å lage en liten laiv straks de er ferdige med periode 1 bør de få lov til det. Dersom elevene ikke blir enige om hva slags laiver de vil lage eller delta på kan man dele klassen og legge opp til mer selvstendig jobbing. Dersom ingen elever har lyst til å arrangere laiv 3, men heller vil at laiv 3 skal være en ny laiv de kan delta på utenfor skolen må det være greit. Da kan man f.eks. legge opp til flere mindre og mer selvstendig utarbeidede grupper på laiv 3. Dersom enkelte elever ønsker å arbeide med sine egne små prosjekter uten resten av klassen, for eksempel fordi de har mye laiverfaring fra før, må det være greit. Det er viktigere at elevene får utvikle sine egne ideer enn at faget følger årsplanen. Når skoleåret er slutt må elevene likevel ha fått undervisning i emnene som er skissert i planen.

Det kan også tenkes at det ikke finnes noen laiver som passer som laiv 2. Da må man selvsagt vurdere hva man skal gjøre. Det kan være at man kan kontakte laivmiljøet og høre om det er noen som kunne tenke seg å arrangere en gammel laiv om igjen på skolen. Man kunne også tenke seg at man gikk i gang med laiv 3 straks etter laiv 1. I så fall må lærer inn som medarrangør heller enn veileder, dersom ingen i klassen har laiverfaring. Dersom alle elevene mister interessen for faget, bør faget nedlegges av hensyn til deltakerne, selv om det skulle gå utover skolens omdømme.

Læreren må være oppmerksom på samarbeidet i gruppen. Dersom samarbeidet fungerer dårlig kan engasjementet bli ødelagt, og man mister det lystbetonte i arbeidet.

Ved høyt fravær bør elev og lærer sammen vurdere om eleven er tjent med å fortsette på faget.

Eleven kan jo delta på de samme arrangementene uten å ta dette valgfaget.

Lærers ønske om produktenes kunstneriske kvalitet og elevenes behov for å prøve ut sine egne ideer kan komme i konflikt. Hver enkelt lærer må ta sitt eget standpunkt til denne problemstillingen, da lærerens engasjement også er viktig. Lærer kan imidlertid være forsiktig med å overkjøre elevene med sine holdninger om hva som er god laiv. Læreren må i dette faget ta utgangspunkt i eleven og prøve å utvikle holdninger som fører til at eleven lager god laiv av seg selv.

{ top of document }   {Amor Fati library }